Bjørn Ransves billedverden fremstilles livets og kunstens grunnvilkår i nær sammenheng.

Hans fokus på menneskets eksistensielle horisont er hele tiden forbundet med en refleksjon over kunstens og maleriets situasjon, ved en spenningsfylt og variert behandling av hovedtemaet figur og rom, figur og bilde.

I en serie større utstillinger fra begynnelsen av 1970-tallet og fremover, presenterte Ransve høyst ulike skikkelser, hver fremstilt i streng konsekvens: Demoner, kroppsfragmenter, aper, harlekiner og indianere.

Bildene utstrålte en sterk psykologisk uro, ofte forbundet med melankoli, men også med munterhet og ironi. Ransves brede variasjon over sitt grunntema gjorde ham tidlig kjent som en av de mest uforutsigelige blant norske billedkunstnere.